Oat 2018 02 Gruppebilder Web Res 001

Kuratorintervju: Hva vil bli arkitektens rolle i en verden hvor vi forbruker mindre?

I 2019 skal Oslo arkitekturtriennale utforske nye måter å forme samfunnet på, med utgangspunkt i ideer, diskusjoner og eksperimenter knyttet til begrepet degrowth. I dette intervjuet snakker to av kuratorene om hva degrowth betyr fra arkitekters perspektiv, og hvordan det påvirker deres arbeid.

I hundrevis av år har vi mennesker latt oss forføre av ideen om at vekst er en god ting. I dag vet vi at denne veksten har en pris: global oppvarming, massemigrasjon og sosiale forskjeller, for å nevne noen. Kuratorteamet for Oslo arkitekturtriennale 2019 vil få oss til å tenke nytt gjennom begrepet degrowth – vekstavvikling – og ideen om at vi ved å redusere økonomisk forbruk og produksjon faktisk kan bli lykkeligere og bedre i stand til å ta vare på planeten vår og på oss selv. Teamet for 2019 består av Maria Smith, arkitekt og grunnlegger av Interrobang i London, Matthew Dalziel, arkitekt og partner i Interrobang, Phineas Harper, kritiker og tenketank direktør og Cecilie Sachs Olsen, kunstner og byforsker. Vi snakket med to av kuratorene om hva degrowth betyr fra perspektivet til en arkitektog hvordan det påvirker arkitekters arbeid.

Den østerrikske sosialfilosofen AndréGorz introduserte degrowth-begrepet på 1970-tallet. Hvordan definerer dere det i dag?

Maria Smith: Degrowth er en global bevegelse som argumenterer for en radikal endring i dagens sosiale og økonomiske strukturer, hvor vi beveger oss bort fra industriell produksjon og materielt forbruk og over mot større kulturell rikdom og sosial rettferdighet. Det er et kjempespørsmål: Kan et samfunn uten vekst ikke bare være bærekraftig, men også gi oss et grunnleggende bedre liv?

Hva fikk dere til å velge dette som tema?

Maria Smith: Jeg tror du som arkitekt ofte opplever at måten du jobber på er ganske forskjellig fra hvordan du trodde jobben som arkitekt ville være. Ja, vi har kolleger som jobber ut i fra humanitære hensyn, men de fleste av oss er ikke pådrivere for store samfunnsendringer. I stedet blir vi altfor ofte redusert til brikker i et stort profittfskapende maskineri. Vi vet at ubegrenset industriell produksjon er umulig. Vi vet at penger ikke kan kjøpe lykke. Likevel fortsetter vi som arkitekter å bidra til økt økonomisk vekst og forurensning av planeten vår.

Degrowth handler altså blant annet om å bygge mindre? Er det ikke et litt uvanlig forslag fra en gruppe arkitekter og byforskere?

Cecilie Sachs Olsen: Min første reaksjon da Maria foreslo dette som tema for triennalen var: Hva mener du å ikke vokse? Seriøst? Men degrowth handler ikke bare om å redusere økonomisk forbruk mens alt annet forblir som før. Det handler om å utfordre selve ideen om vekst som noe utelukkende positivt og åpne for alternative måter å organisere samfunnet på. Vi ønsker å utforske disse alternativene fra arkitektens ståsted. Degrowth handler ikke nødvendigvis om å bygge mindre, men om å bygge på andre måter, hvor sosiale behov er viktigere enn økonomisk gevinst. Med Oslo arkitekturtriennale 2019 ønsker vi å utforske hvordan arkitekterkan bidra til å forme en ny økonomi.

Hvilken rolle kan arkitekten spille når det gjelder å endre kjerneverdiene som samfunnet vårt er bygget på?

Maria Smith: Arkitekter har et unikt utgangspunkt til å bidra til dette skiftet fordi vi på den ene siden jobber i eiendomsbransjen og er en del av et kapitalistisk system, men på den andre siden ofte ikke er motivert av penger i det hele tatt, men snarere av sosiale, kulturelle og kunstneriske hensyn. Mange arkitekter ønsker seg allerede et samfunn preget av degrowth. For eksempel ønsker de å utfordre fremveksten av høyhus i byer til fordel for å dyrke frem åpne og offentlige rom som legger til rette for sosiale bånd mellom mennesker av ulik klasser, generasjoner og bakgrunner.

En hyppig kritikk av degrowth er at det bare er realistisk for industriland i det globale nord. ikke fattige land fortsatt vokse for å utvikle seg?

Cecilie Sachs Olsen: Vi må kvitte oss med tanken på vestlige samfunn som overlegne modeller for såkalt ”underutviklede” land. Degrowth anerkjenner at det finnes mange ulike former for utvikling, og at vi i det globale nord har mye å lære fra samfunn i sør når det gjelder å legge til rette for sosiale relasjoner og finne ulike parametere for livskvalitet.

Under OAT 2019 foreslår dere åbygge et midlertidig teater og kuratere en utstilling med tittelen Fifty Futures. Hvorforer slike aktiviteter viktige, tror dere?

CecilieSachs Olsen: Degrowth-begrepet er ganske abstrakt og kan være vanskelig å forstå. Vi vil at folk skal komme og utforske mulighetene sammen med oss. Scenekunsten har et særlig potensial fordi den gir deg anledning til å gå inn i et rom med kroppen og oppleve hvordan det føles å være der. Som borgere er det lett å tenke at byrommene vi ferdes i er forhåndsbestemt av eksperter og at det ikke finnes noe alternativ. Sannheten er at disse rommene formes og omformes av menneskene som bruker dem hele tiden. Scenekunsten er med på synliggjøre dette aspektet.

Hvis arkitekten ikke er skal tegne og bygge boliger i fremtiden, hva vil være hans eller hennes rolle?

Maria Smith: Arkitekter vil alltid ha en skapende rolle. Hvis vi tenker på boliger som steder å bo fremfor økonomiske virkemidler, så vil kanskje arbeidspraksisen vår endres, men kjernen i arbeidet vil være det samme: Å samarbeide med andre mennesker om å designe og forme våre felles omgivelser. Morgendagens arkitekter vil fortsatt tegne og bygge, men også spille en aktiv samfunnsrolle i etableringen av en ny kultur og nye politiske ideer. De vil ikke stå framfor en begrenset profesjon, men tvert imot en langt rikere en.